mandag 13. oktober 2014

Tiden er inne for å leve...

Når man ligger hjemme med omgangssyke finner man god tid til å reflektere over livet man lever. Forrige uke åpnet opp for akkurat denne muligheten.

Uken var i stor grad planlagt på forhånd; mamma og pappa skulle komme på lørdag, jeg skulle på tur med jobben fra mandag til onsdag, og Adam skulle til Tynset på studier tirsdag og onsdag. Alt var planlagt ut til fingerspissene, og jeg som er en pliktoppfyllende husmor og faktisk liker meg best hjemme, hadde sett frem til et avbrekk i hverdagen. Drømmen om frisk fjelluft og sosiale dager på Hindseter skulle vise seg å forsvinne som dugg for morgenssol. På lørdag våknet vi til ei lita jente som spydde like fort som hun stod opp av senga om morgenen. Omgangssyka var i hus, og den tok sakte men sikkert, kvelertak på ukas planer. Første lærdom: Aldri planlegg - lev i nuet.

Vesla var småsurvete og hadde vondt i magen i et par dager, men kom seg rimelig greit gjennom barnehagearven. Nå er det en gang slik at når man først har fått djevelen i hus skal det litt til før han forlater åstedet. Jeg kunne på søndags kveld konstatere at den friske fjellufta var forbeholdt dem som ikke er barnehagemødre. Det skulle ikke være husmoravbrekk denne uken. Andre lærdom: Ikke ta gledene på forskudd - lev i nuet.

Jeg fikk derimot en gylden mulighet til å ligge hjemme på sofaen og tenke over livets positive og negative sider. Mamma løftet meg ned fra taket når tankene ble for mange og jeg klaget over alle tingene som skulle vært gjort. "Er du syk så er du syk - det er ingenting du får gjort noe med nå". Flink-pike syndromet står i medias søkelys for tiden, og jeg kan underskrive på at det også gjelder på et lite sted som Stai. Jeg har derfor bestemt meg for å ta et oppgjør med alle livets "må". Tredje lærdom: Ta en dag av gangen - lev i nuet.

Det er på tide å senke lista, og hoppe lavere - på et nivå hvor jeg er tilfreds og kan finne tid til å nyte små og store bragder. Jeg vil ikke lenger vandre i en sjelløs tåke av høye krav og umenneskelige prestasjoner. Nå skal alle ting leves og føles; alt fra jobb, til husarbeid, familie og venner. Jeg er lei av å se tilbake på dagene som gikk med et stort spørsmålstegn. Hva var det jeg gjorde i går? Hva sa Adam til meg for 5 min siden? Hvor var det vi skulle møtes? Det er på tide å ta et oppgjør med tåkevandringen.

Det skulle ta en ukes tid før magen kom seg tilbake til normalen. Jeg var overlykkelig på fredag da jeg endelig kunne slå opp med min flyktige flamme, Mr. Sofa. Han er fin og jeg liker han for den han er; et kortsiktig avbrekk i hverdagen. Et langt liv i hymens lenker ville derimot tatt knekken på meg. All ære til alle sofaslitere rundt om i verdens land. TVen skal jeg ikke engang nevne - makan til innpåsliten maskin. Fjerde lærdom: slå av TVen og kom deg opp av sofaen - lev i nuet.

Lørdag var jeg tilbake til livet, og det skulle leves. Mamma og pappa hadde allerede vært hos oss en uke, og med god hjelp fra dem var vi kommet et skritt videre på utbygget. Dagsenga var på plass, trappefundamentet støpet og vinduskarmene malt ned til nest siste strøk. Nå hadde tiden atter en gang kommet for å si farvel til mine kjære foreldre, og som alltid reiste det seg et tomrom når de kjørte sin vei. Femte lærdom: nyt tiden med familie og venner - lev i nuet.

Den gode arbeidsmoralen var derimot gjenværende i huset, og jeg har i løpet av helgen malt siste strøk på vinduene og grunnet dagsengen. Det føles godt å se rommet ta form, og jeg gleder meg til det "kreative rommet" står ferdig i sin helhet. Det blir nok husets mest innbydende rom; både til lesing, skriving, tegning og låtskriving. Jeg elsker det! Tusen takk mamma og pappa for all deres omtanke og støtte - og ikke minst et hundretalls ubetalte arbeidstimer. Hvis takknemlighet kunne måles i penger ville dere vært multimillionærer. Hadde alle foreldre vært som dere er jeg overbevist om at verden ville vært et bedre sted. Sjette lærdom: vær takknemlig - lev i nuet.

På lørdag ble det også tid til å vise omtanke for de små. Jeg og vesla handlet fuglemat for 600kr, og våre små tobeinte skal nå kunne møte vinteren med hodet høyt hevet. Vi smeltet delfiafett, blandet i solsikkefrø og villfuglfrø, som vi deretter fylte i pappkrus og satte til avkjøling. Etter en natt i kjøleskap var fuglesnacksen stivnet, og det neste nå blir å lage fuglebrett. Det skal selvfølgelig stå utenfor nybygget slik at vi kan sitte der og se på våre små vintervenner. Definitivt en fin aktivitet å gjøre sammen med vår aktive 2-åring en lørdags formiddag. Sjuende lærdom: bruk tid sammen med barna - lev i nuet (for i morgen forlater de redet).


  Vi redder småfuglenes vinterbestand.

Søndagen kom med sykdomssymptomer til Adam, mens jeg selv fortsatt hadde lyst og glede til å møte dagen med nye gjøremål. Jeg bestemte meg for å lage trolldeig med vesla. Vi laget deig av 1 del salt, 2 deler hvetemel, 1 del vann og 1 ss olivenolje. Det gikk raskt og greit, og vi kunne forme figurer like fort som deigen var knadd. Det ble stjerner, hjerter, juletrær, engler og tilslutt en bjørn og en elg. Resten av dagen lå figurene i ovnen på 80 grader, og når kvelden kom kunne de tas ut og beskues. Selv om deigen var salt og figurene harde så var vesla overbevist om at vi hadde baket kaker. Både deigen og kakene måtte en tur i munnen for prøvesmaking. Kakeselskapet ble ikke langvarig, og jeg kan ikke klandre en 2-åring for å tro at vi laget kakebakst. Vi laget jo tross alt deig, stakk dem ut med pepperkakeformer og satte dem til steking i ovnen. Hva var det som ikke tilsa at vi bakte kaker? Nå blir neste trinn maling og dekorering, før figurene skal henges opp i adventsvindu og juletre i desember. Åttende lærdom: tro det du ser til det motsatte er bevist - lev i nuet.


         Vi "baker" salte kakemanner.

En nydelig høsthelg med regn og godt humør. Hva er vel bedre enn å oppgradere hus og hjem, lage mat til gode venner, og forberede til jul med veslemor? Hvert øyeblikk levd og gode minner lagret for ettertiden! Jeg må fortsette å leve i nuet. Forsøke å leve hvert minutt med et "jeg har lyst til fordi jeg kan" og ikke et "jeg har ikke tid så jeg må". Jeg tror det kan fungere for et bedre liv! PÅ TIDE Å LEVE NÅ!

lørdag 22. mars 2014

Dagene vi aldri glemmer...

Det er noen datoer, dager eller hendelser vi aldri glemmer, og det kan være tusen forskjellige grunner. Dagen i dag går inn i historien som en av disse. Denne lille hendelsen som gjør meg oppmerksom på at man kan gå sine drømmer i møte med tålmodighet og besluttsomhet. Det er faktisk et øyeblikk av stolthet og med en tro på at vi faktisk gjør noe riktig. Jeg er overbevist om at menneskene jeg møter ledsager meg på riktig vei. Pengene jeg bruker, de bygger grunnmur, hus og hjem - ikke bare for meg og familien, men også for meg og min sjel. Økonomer anbefaler oss å tenke langsiktig, og de sier vi må investere i noe som gir avkastning. Forbrukersamfunnet sender lengselsfulle blikk etter oss hvor enn vi går. Kravene som stilles, og prestasjonene som kreves, presser verdiene våre opp i et hjørne. Jeg nekter å bøye meg i støvet, for å plukke opp bitene av min sjel, etter å ha kastet verdiene på båten for falsk lykke. Jeg sier meg enig i økonomene, JA vi må investere i vår fremtid, men over mitt døde lik skal det få skje på bekostning av familie og helse. Jeg investerer gjerne, i det som betyr noe for meg. Tid og kjærlighet skal, i frie strømmer, komme min familie og mine venner til gode. Jeg skal jobbe tilstrekkelig - så det rekker til å betale regninger og holde mat på bordet. Skulle det være noe til overs får man gi et bidrag til de gode opplevelsene - de som fyller hjerte og sjel med fornyet energi. Når noen i familien eller blant venner, står ansikt til ansikt med døden, det er da pengene minner oss om verdiene som gikk tapt. Mitt mål for livet er å møte vår Herre i himmelen med tidenes største smil - fordi jeg levde livet slik jeg ville og sammen med de jeg ønsket. Jeg skal ikke angre tingene jeg har gjort, valgene jeg har tatt, forholdene jeg har hatt eller menneskene jeg har møtt. Uten all medgang og motgang ville jeg ikke vært der hvor jeg er nå. Det er av den grunn at jeg med takknemlighet ligger her og tenker at drømmer kan bli til virkelighet. Jeg takker alle som har vært en investering i mitt liv og som har bidratt til å oppfylle mine drømmer.