Et kollektivt sete - en kuriositet... 14.4.2015

God morgen mitt lille land. 

Det har vært en lang natt.

Skal jeg le eller gråte? 

Det er tidlig morgen.

Jeg sitter på et tog.

Det er kanskje best å la latteren seire. 

Bilde: Le eller gråte på toget? En sak til vurdering!

Toget går sørover.

Det beveger seg i retning Hamar.
Klokken er halv 7.
Det er færre reisende enn antatt.
Jeg trodde dette var en avgang;

For pendlere...
For de som sover på toget - til og fra jobb.
Jeg trodde dette var en kjerneavgang;

En hovedpulsåre på Rørosbanen?

 Jeg stiller ikke flere spørsmål.
Noterer bare en oppsiktsvekkende observasjon.
Kanskje har pendlerne forsovet seg?
Det er nok der de ligger...

Hjemme i sengene sine og sover.

Østerdalen er ikke verdens navle; 

Ikke for jobbsøkere.

Derfor er det bra at NSB gir muligheter.
Muligheter til at vi kan pendle.
Reise til Rena, Elverum, Hamar og Oslo. 
(Selvfølgelig bare midlertidig - inntil vi får flere arbeidsplasser i dalen)

Det er ikke togavganger hver time. 

Det trenger vi ikke. 

Vi må ha minimum en avgang før frokost og en retur før kvelds.

Et kollektivt sete som tar oss til jobb - og hjem igjen. 

Bilde: Buss 170... en av mange mulige bussvalg på Hamar. 

Vi i Østerdalen er ikke kravstore.
Vi forventer ikke eksklusive jobber.
Vi forventer ikke hyppige bussavganger.

Vi forventer ikke storbystatus.

Vi ber bare om følgende;

1. Det kollektive transporttilbudet opprettholdes.
Slik at vi kan;

2. Prioritere trygghet, frihet og nærhet til naturen.

Dette fordi;

3. Østerdalen er et vakkert sted med potensiale
- for oss som bor her og for dere som ønsker å flytte hit - 

Bilde: En gledelig kuriositet.

Personlig liker jeg å reise kollektivt.
Det har nesten blitt en slags kuriositet;
en sitrende forventning knyttet til det å sitte på et kollektivt sete.