En skatt ved enden av regnbuen...

Den 11. April lanserer Vimarida singelen "Rainbow Child".

I den forbindelse vil jeg dele min historie med dere. 

Min inspirasjon for å gi liv til denne låten.

19.30 

Vi er på vei til sykehuset og fødeavdelingen. Jeg er godt fornøyd med å ha fått i meg pølse og Snickers-is på veien. Den siste etappen er kjennetegnet av regelmessige rier. Jeg er derfor takknemlig for å vite at smertelindring og kyndig jordmorhjelp er i umiddelbar nærhet. Ved ankomst blir vi geleidet inn på Fødestue 1. Magen stroppes fast til en datamaskin som overvåker rier og hjerteslag. Riene er regelmessige - noen sterkere enn andre - og hjerteslagene til Knøttelita er jevne og fine. Jeg blir etter en halvtimes tid ved maskinen, undersøkt og de konstaterer 3 cm åpning. De sier vi kjørte innover til sykehuset i grevens tid.

23.59 

Jeg var ikke sen om å takke ja til tilbudet om badekar. Tilbringe noen timer som strandet hval i "strandkanten". Følelsen av varmt vann har aldri vært mer tilfredsstillende. Jeg er til tross for lovnader om klyster, innstilt på å føde i badekar. Et par deilige timer med smertelindring i varmt vann. Riene blir bare verre og verre. Jeg legger meg ned til sjekk, overbevist om at åpningen har doblet seg til 6 cm. Jeg prøver å ha en positiv innstilling i et økende inferno av smerter, men ender raskt opp med knuste drømmer. Fortsatt bare 3 cm åpning! Mitt eneste ønske er å komme tilbake til badedammen min. Kjenne smaken av longdrinker i det fjerne. Konklusjonen til jordmor blir å dope meg ned med morfin. På denne måten kan smertene dempes. Litt avslapping kan gjøre meg i stand til å stå løpet ut. Hun mener mitt maratonløp vil ta sin tid, siden vi allerede har holdt på et døgn og åpningen står på stedet hvil. Jeg med min angst for dop og sløvende medisiner, er sterkt i tvil til hvorvidt jeg skal la med dope ned. Men, jeg ender opp med å la meg temme. Kanskje like greit når jeg skjønner hvilken form riene - og ikke minst smertene- er i ferd med å ta. Jeg blir først stukket i låret, og sovner etter hvert inn ved siden av min kjære. To kommende foreldre på fødeavdelingens dobbeltseng.

04.00 

Morfinen demper smertene fra riene, men jeg er fortsatt i stand til å føle når de kommer og går. Jeg går inn i drømmenes land for et par-tre timer, men kommer raskt nok tilbake til meg selv og fødselsforløpet. Smertene begynner å bygge seg opp igjen mellom kl. 02:30 og 03:30. Rundt kl. 04, når "halleluja" ikke lenger holder meg fokusert på rietoppene, er jeg takknemlig for å se jordmoren i døråpningen. Tiden er inne for en ny sjekk, og på 4 timer har åpningen økt 1 cm. Motet synker i hele meg, og jeg begynner å se for meg en skrekkens fødsel med rier som stadig blir mer og mer smertefulle. Jordmoren tilbyr lystgass og jeg takker gledelig ja til tilbudet. Det ser ut til at Knøttisa vil bruke god tid på sin ankomst, og jeg kan få epidural om noen timer hvis fødselen nærmer seg. Til å begynne med er jeg overlykkelig over tilgangen på lystgass, og jeg spøker med Adam mellom riene. Dette skal det raskt bli slutt på. Pustepausene og spøkene mellom arbeidsøktene forsvinner etter få minutter. Jeg befinner meg plutselig i et uendelig smertehelvete hvor min beste venn i hele verden henger festet til veggen ved siden av meg. Lystgassen ligger fastklemt til munnen og virker som min eneste sjanse til å overleve. Fullpakket av lystgass forsvinner jeg inn i en verden av smerter, parallelle verdener og stemmer i det fjerne. Jeg tror kroppen min fortsatt ligger  på fødesengen. Adam tilkaller jordmoren og allerede før hun sjekker fødselsåpningen skjønner jeg at graviditeten går mot slutten. Ingen nevner noe mer om epidural. Alle er inneforstått med at åpningen har utvidet seg hele 3 cm på en liten time. Jordmoren forlater ikke fødestue 1 mer den neste timen, og jeg innser at smertene ved en fødsel aldri kan beskrives med ord. (Pressrier varer vanligvis opptil en time, men jeg ble fortalt at mine varte knappe 10 min.) For meg står valget mellom to alternativer; presse for harde livet eller dø. Det er slik jeg føler det der jeg ligger i min egen verden, omringet av smerte og stemmer. (Hadde det ikke vært for at min datters liv begynte ville jeg vært overbevist om at mitt eget liv var tapt.) Det er en utrolig følelse å se inn i min datters øyne, og i samme øyeblikk oppleve noe så unikt som å gi liv til et barn. Det er verdt hver eneste reise hinsides to verdener. Jeg gjør det med glede en gang til!

05.57 
Akkurat i dette øyeblikket blir vår lille Regnbueskatt født. Jordmoren legger henne opp til mitt bryst og et par slitne øyne ser ned på en fullkommen datter. Jenta er aldeles nydelig og til tross for at alle nyfødte babyer skriker på TV, så er denne helt stille. De lys våkne øynene titter opp på meg, og det er et sikkert tegn på at alt er i den skjønneste orden. De mørke og store øyne er klare til å ta inn over seg en ny verden.

I 2012 fant jeg skatten ved enden av regnbuen. 
Det er en skatt som gjør deg uendelig rik. 

Det er en rikdom som fyller livet ditt med den største kjærlighet. 

Det er den ubeskrivelige kjærligheten du føler for dine barn. 

"Rainbow child" er en hyllest til vår datter.

" Regnbueskatten".

Hør gjerne en smakebit av låten her. 

Hvis du har en Regnbueskatt i ditt hjerte, så er du hjertelig velkommen til å like og dele :)

Bilde: "Regnbueskatten og mamma maler fargerik sommerfugl".

En dag skal barna våre fly av gårde som sommerfugler.

Selvstendige og trygge skal de møte den store verden.

Rainbow Child (en smakebit)