Ikke gjør som mora di sier...

Det er mandag og hverdagslivet er tilbake ved det normale - en ny uke med arbeid, barnehage og masterstudier. Vesla møtte i barnehagen med tårevåte øyne, ikke særdeles fornøyd med å bli forlatt av mamma - igjen. Jeg er heldigvis ikke den som kjenner angst i mammahjertet når vesla gråter fordi hun ikke vil være alene i barnehagen. Alle må vi alene ut i verden - en eller annen gang - og da er ikke barnehagen det verste stedet å begynne. Ut på dagen fikk jeg en hyggelig tekstmelding fra de ansatte i barnehagen, hvor jeg fikk bekreftet at livet til vesla slettes ikke var så verst. Lille Mia min smilte fornøyd til meg på et oppmuntrende bilde, hvor det var tydelig at usynlige mødre gjør dagen betydelig bedre. 

Jeg hadde min første arbeidsdag med masterstudiene på Gamle Koppang stasjon, og kjenner meg tilfreds med det faktum at jeg nå har kommet i gang. Det er ikke grunnlag for å skryte på seg de store gjøremålene, men jeg fikk lastet ned aktuelle filer fra nett og deretter skummet gjennom en artikkel. En såkalt sped, men god start. 

Adam har de siste månedene blitt omstreifende kurs- og konferansedeltager gjennom sin lederstilling på Frivilligsentralen. I ettermiddag reise han fra Harley og jentene sine for å delta på en to-dagers konferanse i Oslo. Det er med andre ord noen som kommer til å sove godt gjennom natten. 

Vi her hjemme har vært produktive på hjemmebane og er godt fornøyd med kveldens innsats. Ute i bua står et lass med plommer og epler fra mine foreldres to hager i Trøndelag. Etter en uke i Praha roper både plommene og eplene etter videreforedling. Noen av plommene hadde begynt å bli dårlige, og jeg så derfor ingen annen utvei enn å gripe fatt på syltingen. Mamma rådet meg til å gjøre denne jobben en dag jeg skulle være alene hjemme, siden det går en del tid når man sylter plommer. Karius og Baktus sier: "Ikke gjør som mora di sier...", men når fruktene råtner må man gå sine egne veier. Alternativet ble å renske plommene mens vesla sov ute på ettermiddagen, for deretter å renske fersken etter at hun hadde våknet, og tilslutt sylte ferdig etter at hun hadde lagt seg for kvelden. Mamma hadde rett - det tar tid å sylte plommer. Hadde ikke plommene vært nære et sammenbrudd, ville jeg nok hørt på mammas kloke ord, men kjeppjaget av tiden må man gripe stunden.

Valget falt på en oppskrift med plommer og fersken - inspirert av Lars og hans sylteprosjekter. Jeg trålte nettet for oppskrifter, syltet etter beste evne og endte opp med 6 glass ferdig syltetøy. Hvorvidt det smaker fortreffelig vil gjenstå å se i morgen, men hvorvidt jeg derimot er riktig person til å bedømme smaken strides mellom de lærde. Det er muligens ikke beste utgangspunkt å ha en formening om smak og behag når man i realiteten er en beskjeden syltetøyentusiast. Hvem vet - kanskje er dette akkurat det syltetøyet som vil forandre mitt søte liv?

Plomme- og ferskensyltetøy.

Vesla Mia min går...

Hjemme på Stai har høsten kommet med gule blader, regnbyger og mørke kvelder. En tilværelse som kan påvirke humøret i negativ retning - om man ikke evner å se gleden i de små ting. Jeg for min del ønsker høsten velkommen gjennom min datters brune øyne og varme smil. Hun er solen som skinner gjennom regn og snø - den som gir liv og lyst til å møte hver nye dag med håp og drømmer. Vår lille familie lever et godt liv her på Stai - vi har hverandre, naturen og stillheten i vår hule hånd. Sammen er vi sterke nok til å se lyst på livet - selv når mørket lager skygger i hjørnene og verden virker for stor for en liten arbeidsmaur. Lykken er en regnfull søndag tilbrakt i Trollskogen med mann, barn og hund. Dagens runde i skogen var etterlengtet, og selv med tunge støvler og vår mark, var opplevelsen den beste i verden. Jeg er universets heldigste menneske - med tre mirakler i mitt liv.

Det var et gledens øyeblikk å komme hjem til mamma, pappa og Mia min. I går kveld kunne jeg legge vesla for kvelden og hviske inn i øret hennes: "Mamma passer på deg og gleder seg til å våkne opp til en ny dag sammen med deg". Det var etterlengtet å kjenne de små fingrene over ansiktet mitt og se smilet hennes lyse opp rommet når vi koste nesene våre mot hverandre. Ingen kan komme å si at mirakler er sjeldne.

Det mest imponerende var å se min datter ta sine første skritt alene over stuegulvet. I flere måneder har vi trodd at tiden var nær, men det var først i går kveld at hun slapp taket i verden rundt seg og gikk sine første skritt. Det var på egen hånd og helt på eget initiativ. Hun ventet i to uker - mens mamma og pappa var borte - før hun bestemte seg for å ta sine første skritt mot å bli et uavhengig menneske. Det er den mest omtenksomme gaven min skjønne datter kunne gitt meg - muligheten til å få oppleve hennes første skritt over stuegulvet hjemme på Stai. 

Tilbake i moderlandet...

Natten ble kort og avreisen var et faktum. Det var en kjærkommen tre timers nattesøvn som ledet oss inn i vår siste dag i Praha. BigMama sørget for mat i magen og kaffe i maskineriet - nok til å holde kroppen virksom gjennom formiddagen. Vi tok farvel med Martin, og bukket dypt i takknemlighet for hans bistand med innspillingen. Det er beundringsverdig at en musiker og produsent av hans kaliber ønsker å bistå oss i arbeidet med å nå våre drømmer. Jeg hadde aldri våget å tro i mine villeste fantasier, at jeg noen gang skulle få være med å sette mitt særpreg på en så stor innspilling. Allerede nå er jeg stolt av hva vi har oppnådd sammen i dette bandet - gode venner og godt samarbeid som skaper muligheter og resultater.

 Spenningen er stor nå som våre låter ligger forvart i Martins hender.

 

Nå er vi snart tilbake i Østerdalen og jeg ser smilet til vesle Mia min i det fjerne. Bilen er fullpakket av gitarer og fornøyde musikanter. Diskusjonen dreier seg nå om de innspilte låtene og hvordan vi ser for oss arrangementene. Noen låter er allerede klare favoritter og andre mer diffuse, men dette skaper bare et større spenningsmomentet i den videre prosessen.
 

En fantastisk hærlig gjeng samlet siste dagen i Sono Records studio.

Siste dag i studio...

Innspillingsuken i Sono Records studio er over for denne gang. I morgen reiser vi tilbake til Norge - hjem til Stai og vår lille familie. Det har vært en krevende uke - med både tårer og frustrasjon - for min del. Det er ingen lek å synge inn 14 låter på to dager, spesielt ikke overvåket av fire musikalske ører og en selvkritisk liten jævel på høyre skulder. Det er et under at vi kunne lytte til låtene fram til halv to i natt, og etter personlige kriser, kjenne oss tilfreds med resultatet så langt i prosessen. Nå venter fire lange måneder med bearbeiding og videre utvikling i produsenthender. Jeg tror vi alle er like spente på hva som møter oss i slutten av januar - av vårt opprinnelige låtmateriale og innspilling.

 

Vokalspor i farta...gjennom latter og tårer.

 

Nå er mitt eneste fokus å komme meg hjem til lille Mia min. Jeg nekter å være borte fra henne en dag lengre - NÅ VIL JEG HJEM! Gleder meg så langt inn i hjerterota til jeg kan få holde rundt henne og si: "Ååå Godjenta mi! Mamma er så innmari glad i deg! Elsker deg av hele mitt hjerte - du er alt for meg lille venn!"

Sov godt store verden - og alle muligheter som ligger å venter på en ny morgen! 

Dag 4 i studio...

Morten spiller inn gitarspor - med og uten solo.

 

Dagene flyr og de musikalske elementene fyller låtene mer og mer for hver dag som går. Det er nå i hovedsak elektriske gitarer, sologitarer og vokalspor som gjenstår av innspillingsprosessen. I dette øyeblikket sitter Morten og spiller inn gitarspor på Saint July, og det kan være krevende nok i seg selv. Adam, Lars og jeg sitter med ørene åpne og lytter til vår egen musikk som stadig når nye høyder. Det blir spennende å se hvor i landskapet låtene ligger når vi på fredag legger dem fra oss, og ikke minst hvordan de fremstår når Martin får lagt sin musikalske hånd på dem. Vi har alle stor tro på at det vil bli en interessant skive - med variasjon, fylde og dynamikk. Denne innspillingen skal vi leve lenge på, og den skal løfte oss høyt på den estetiske himmelen.

Tilskuerbenken og arbeidbenken er to forskjellige arenaer.

Jeg begynner å kjenne spenningen og nervene rundt min vokal prestasjon som ligger like rundt hjørnet. I kveld eller i morgen er tiden inne for meg å synge inn vokalsporene, og noe sier meg at det ikke vil gå like glatt som ved forrige innspilling. Forhåpentligvis sender BjørnOR gode vibrasjoner som gir grunnlag for upåklagelig energi i gjerningsøyeblikket. BjørnOR kan med andre ord gjøre sitt livs oppdrag ved å hjelpe meg å finne min indre ro når presset snører seg rundt mine stemmebånd.
 

To harde, men rettferdige samarbeidspartnere som forsøker å få det beste ut av bandet.

Dag 2 i studio...

Tiden går fort når man har det gøy, og det kan vi med sikkerhet si etter 2 dager i studio. Søndag var første arbeidsdag, og den gikk med til å introdusere låtmaterialet - for Martin og Pavel. Det var enighet om å spille inn så godt som alle låtene, for senere å avgjøre hvilke låter som vil utgjøre skiva. På kvelden ble det iverksatt grunnarbeid - innspilling av trommer og bass. Lars og Are ble kastet ut i den musikalske vinden - nesten uten forvarsel - men med beina godt plantet på jorden. Gutta har i løpet av de to første dagene fundamentert et solid grunnkomp på 14 potensielle låter. Det er en imponerende innsats som legges ned når fem glade musikere samles over en snasen innspilling.

Are (trommer) og Lars (bass) legger fundamentet for låtene. 

Nå ligger låtene klare til videre innspilling av: akustisk gitar, elektrisk gitar, sologitar og vokal - før de underveis og fram mot jul skal bearbeides av lydtekniker Pavel og produsent Martin.

De potensielle låtene på Vimaridas kommende skive er: 

Saint July

Soultrain

Mystery Roads

Home

Sail Away

Angry Goodbye

Smile

Feathers 

Dusty Roads

The Island 

Singing

This is happening

Take the risk 

Falling baby

Hvorvidt låtene sniker seg inn på skiven - med følgende navn og nummer - er foreløpig ukjent. Håpet er at minst 10 av dem skal nå mastering og utgivelse før klokkene ringer julen inn. Adam sitter nå med svetteperler i pannen, og skal denne kvelden tilføre et akustisk preg på låtene - i samarbeid med hans forføreriske Takamine. Fine former og saftige kurver gjør at jeg ofte taper kampen mot hennes uslåelige sjarm - uavhengig av tid på døgnet.

Adam gjør en bemerkelsesverdig innspilling av akustisk gitar på låtene.

Bandets øvrige medlemmer følger innspillingsprosessen fra sidelinjen, og det er med fare for sofaslitasje at vi med jevne mellomrom beveger oss ned til 1. etasje. Det er enda godt BigMama sørger for tilstrekkelig med mat og drikke gjennom disse produktive dagene, og det bidrar utvilsomt til god stemning og fornyet energi. Kanskje blir vi lei av pommes frites og snitzel mot enden av uken, men enn så lenge er vi mette og fornøyde.

BjørnOR sørger for høy ukulelefaktor i studio, og stemningen er god.

BjørnOR holder det gjennomsnittlige bandhumøret oppe - ved å sette alkoholinntak, ukululeleimprovisasjon og intimt samhold på dagsordenen. Han lever opp til forventningene som maskot, og det er godt å erkjenne at riktig mann befinner seg på riktig plass.

La meg presentere bandets maskot - BjørnOR

BjørnOR erklært som maskot for Vimarida.

Det var BjørnORs mystiske utståling som gjorde meg oppmerksom på hans tilstedeværelse. Hans sorgfulle øyne og melodiske nesebor fanget min oppmerksomhet. Gjemt bak bamser og leketøy, satt BjørnOR og ventet på skjebnens gang. Han hadde levd et tilbaketrukket liv på en bensinstasjon, blant lukten av pølser og pommes frites, i påvente av hans livs oppdrag. Han ble født inn i sin rolle som bandets maskot, men det var ikke før avreise til Sono Records studio i Praha at våre veier møttes. Jeg betalte kr. 99 for å fri BjørnOR fra hans engasjement på bensinstasjonen, noe jeg mener er en grei pris for hans kunnskap, engasjement og sjarm. Vi har en intuitiv forståelse av at vi sammen skal påvirke hverandres fremtid gjennom samarbeid og kommunikasjon. BjørnOrs filosofiske epos vil løfte bandets hverdag til nye dimensjoner. Han er bandets statsminister - den folk møter og kjenner igjen - både på innspillinger og konserter. Han stiller opp med et stort smil og besvarer spørsmål - i motgang og medgang.

BjørnOR og gutta klare for avreise til Praha.

 

BjørnOR var ikke vanskelig å be, sporty som han var, ble han med på vår andre utflukt til Praha. På Gardermoen var mange blikk rettet mot vår BjørnOR, og det ble stilt tause spørsmålstegn rundt vårt nye bandmedlem. Voksne mennesker reiser sjelden rundt med "bamse" på kofferttrallen - ikke med annet det er noen løse skruer med i bildet. Det er derfor viktig å tydeliggjøre følgende:

BjørnOR er ikke en bamse - han er en maskot. 

Reisen til Praha gikk smertefritt, og vel framme i Tsjekkia fant vi oss fort til rette. Det ble tid for mat, formiddagslur, og forberedelser til morgendagens arbeid med låtmaterialet. 

Sono Records - here we come

Det er tidlig lørdags morgen og klokken viser 04:36. Riksvei 3 ligger åpen foran oss når vi i dette øyeblikk kjører gjennom Østerdalens dype skoger. En og annen trailer møter oss på veien, men de er i fåtall, og det gir en følelse av å være de eneste menneskene våkne i denne delen av verden. På radioen spilles gamle sanger som minner om tider med rotløshet og søken etter egen stil og retning. Stemningen er god, til tross for beskjedne timer med søvn i forkant. Det ligger an til å bli en produktiv og sosial uke i studio.

Den reisende student returnerte til Stai i går kveld, etter en uke i Trondheim uten mann og barn. Aldri har en reise fra nord til sør føltes lengre, og aldri har køen ut fra Trondheim vært større. Det virket som en evighet, og følelsen av å være fanget i en urban trafikkfelle gjorde meg - om mulig - til en enda større tilhenger av distrikts-Norge.  

Når vi etter en time kunne konstatere at Trondheim var fortid og Stai fremtid, måtte jeg så inderlig på do. En Statoilstasjon i utkanten av byen ble redningen, og jeg løp inn på stasjonen i lykke over forløsningens time. Lykken ble dessverre kortvarig da jeg ble møtt med barrikader og informasjon om at mine avfallsstoffer var verdsatt til kroner 10. Når jeg noen minutter senere fikk betalt og entret "The forest of toilets", skjønte jeg fort at mine 10 kr skulle gå til å fremme estetiske toalettopplevelser. Et imponerende og svært frustrerende møte om jeg får si det selv. Hvis jeg har behov for å drite i skauen med musikk i surround, kan jeg like gjerne gjøre det i Trollskogen hjemme med headset på ørene - noe jeg definitivt ikke har planer om å iverksette. Prisen på avfallsstoffer er tydeligvis vurdert til å kunne ha innvirkning på bensinstasjonens gjester, og den rettferdiggjøres med 5 kr avslag i kassen ved kjøp av varer. Det gjorde definitivt min opplevelse av "The forest of toilets" bedre, og jeg konstaterer for meg selv at salgstriksene når nye høyder og blir stadig mer bedritne.

"Gøy med ukulele" korter ned veien over Kvikne.

 

Resten av kjøreturen hjem til Stai gikk som bilturer flest - "Never ending story...nanana nanana nanana". Dagens nyinvestering - "Gøy med ukulele" - holdt tankene mine okkupert over Kvikne, og all distraksjon er god distraksjon hvis tiden går fortere og veien blir kortere . Når jeg endelig kunne runde de siste svingene på østsideveien, kjente jeg hjertet hoppe av glede, og jeg fikk bekreftet at mitt hjem er hos min familie. Vesle Mia min brukte noen minutter på å finne ut om det var jeg eller mormor som var mamma, men når vi la oss for kvelden lå hun tett inntil meg og strøk meg over kinnet. Hun er mitt liv - som jeg vil leve til det fulle og hele. Takk til deg min datter for at du har gitt meg mitt liv.

DistriktsNorge kaller...

Det er fjerde og nest siste dag av første studiesamling. Dagene har gått fort, og det er kanskje ikke så underlig når man våkner 5:30 om morgenen, drar på skolen, og ikke kommer hjem før i sjutiden om kvelden. Jeg er glad dette ikke er min normale hverdag, og jeg tenker på dem som pendler til og fra jobb hver dag, kanskje gjennom et helt liv. For meg er det utenkelig å gå til en slik arbeids-/ studiesituasjon. Tanken på å "arbeide bort" vesle Mias barndomstid er like usannsynlig som at jeg skulle legge henne fra meg i rennesteinen - det ville vært et valg jeg ikke kunne stå inne for. Dette er selvfølgelig individuelt og for andre er kanskje dette en realitet - som de både aksepterer og kanskje synes er riktig for dem. Mennesker er forskjellige, og vår livsstil og våre prioriteringer likens.

Studiesamlingen har - frem til nå - oppfylt forventningene, og jeg gleder meg til å gripe fatt på det videre arbeidet hjemme. Det venter timer med lesing, kollokviemøter over Skype, og arbeid med oppgaver i ulike fag. Det blir en utfordring for meg å disponere tiden riktig, og de tre dagene i uken hvor vesla er i barnehagen, SKAL benyttes til studier - ikke hjemme, men på Gamle Koppang stasjon. Ukas siste to dager skal jeg bruke hjemme med Mia min - med stor glede.

Jeg hadde trodd at studiesamlingene ved NTNU ville legge til rette for at jeg skulle kunne tilbringe mer tid sammen med mamma og pappa når jeg først er hjemme. Dette har vist seg å være inkorrekt, da det blir lange dager med lite rom for familie og venner. Det ble - til tross for lange dager denne uken - tid til å besøke min gode venninne Klara, anledning til å sanke plommer og epler, samt mulighet til å lage plommesyltetøy med mamma. Det setter jeg stor pris på, og håper dette lar seg gjøre også ved de neste samlingene.

Mamma hadde brukt hele torsdagen på sylting av plommer...flinke mamman min.

 

Nå ser jeg med lengsel fram til i morgen, når jeg etter skolen skal kjøre direkte hjem til mine kjære i Østerdalen. Mamma blir med meg nedover og pappa kommer med toget til Stai - noen timer før oss. Min kjekke mann og nydelige datter skal få en bamsegod klem i morgen kveld.

Studentlivet har begynt og fortsetter...

Masterstudentenes presentasjon av seg selv og deres motivasjoner for å studere "Master i fag- og yrkesdidaktikk - studieretning estetiske fag

 

Første skoledag har gått inn i historiebøkene som forflyttningsmessig krevende, men innholdsmessig interessant. Det har seg slik at min urbane tilværelse har vært fraværende i livet enn så lenge, og når jeg nå i studentsammenheng må benytte meg frekvent av kollektivtransport, byr dette selvfølgelig på utfordringer.

I går begynte skoledagen kl. 10:15, og uten kjennskap til reiserute og mangel på tidsperspektiv, bestemte jeg meg for å ta toget i god tid. Reiste hjemmefra i sjutiden, tok toget videre til Trondheim, og ankom sentralbanestasjonen rundt halv ni. Det var her alle komplikasjonene begynte, og etter 2 bussjåfører - en lite hjelpsom og en veldig hjelpsom - kunne jeg endelig sette meg på en buss - tilsynelatende på riktig vei. Jeg gjorde et forsøk på å ha oversikt over holdeplassene, i henhold til bussruter, og det ble etter hvert klart at jeg var på ville veier. Den unge herremannen som førte bussen var så vennlig å opplyse meg om at Dragvoll var siste stopp på neste rute, men visstnok med samme buss nr. 5. Det hele endte med at jeg brukte 1,5 time på bussen, sølte saft på meg selv, og til slutt kom for sent til skolen. 

Når jeg endelig hadde Dragvoll foran meg, så studentframtiden fortsatt ikke særdeles lys ut for en stakkar. Universitetsområdet var noen hundre ganger større enn gode gamle Evenstad, og jeg måtte orientere meg fram i en heller uoversiktelig verden. Etter et høytsvevende besøk på Dragvoll gård, og en lang vandring i hovedbygget på søken etter auditorium D3, kom jeg til riktig destinasjon - en halvtime etter skjema. Halleluja for en øyeblikkelig følelse av fullstendig lykke.

Dagen gikk deretter smertefritt, og foruten sult gjennom en lang dag, skal den nye masterstudent være  tilfreds med første skoledag.

Den reisende student i farta...

Klokka er 19:30 og jeg har kommet over halveis på min ferd til Frosta. Reisen begynte 13:29 på Stai, etter å ha vinket farvel til verdens nydeligste datter. Det var med tårer i øynene at jeg reiste fra lille Mia min, og det varmet godt med en klem fra min kjekke mann i det toget ankom perrongen. Jeg er heldig som har en familie jeg kan returnere til når hjernen, etter denne kommende uken, er lastet med ny kunnskap. På den måten har jeg noe stort å se fram til, og for dem skal jeg gjøre mitt beste for å skape et godt fundament for livet vårt sammen. Det kan være tungt mens det står på, men med høy innsatsvilje og engasjement, vil det - og skal det - bære frukter. 

Reisen skulle i hovedsak være begrenset til tog og bil, men når vi ankom Trondheim S skulle det vise seg å være busstransport videre til Værnes. På Værnes skal jeg hente pappas bil på langtidsparkeringen, for deretter å kjøre siste etappe hjem til Frosta. Noe sier meg at det blir en glede å parkere kofferten i døra hjemme hos mamma.