Ikke gjør som mora di sier...

Det er mandag og hverdagslivet er tilbake ved det normale - en ny uke med arbeid, barnehage og masterstudier. Vesla møtte i barnehagen med tårevåte øyne, ikke særdeles fornøyd med å bli forlatt av mamma - igjen. Jeg er heldigvis ikke den som kjenner angst i mammahjertet når vesla gråter fordi hun ikke vil være alene i barnehagen. Alle må vi alene ut i verden - en eller annen gang - og da er ikke barnehagen det verste stedet å begynne. Ut på dagen fikk jeg en hyggelig tekstmelding fra de ansatte i barnehagen, hvor jeg fikk bekreftet at livet til vesla slettes ikke var så verst. Lille Mia min smilte fornøyd til meg på et oppmuntrende bilde, hvor det var tydelig at usynlige mødre gjør dagen betydelig bedre. 

Jeg hadde min første arbeidsdag med masterstudiene på Gamle Koppang stasjon, og kjenner meg tilfreds med det faktum at jeg nå har kommet i gang. Det er ikke grunnlag for å skryte på seg de store gjøremålene, men jeg fikk lastet ned aktuelle filer fra nett og deretter skummet gjennom en artikkel. En såkalt sped, men god start. 

Adam har de siste månedene blitt omstreifende kurs- og konferansedeltager gjennom sin lederstilling på Frivilligsentralen. I ettermiddag reise han fra Harley og jentene sine for å delta på en to-dagers konferanse i Oslo. Det er med andre ord noen som kommer til å sove godt gjennom natten. 

Vi her hjemme har vært produktive på hjemmebane og er godt fornøyd med kveldens innsats. Ute i bua står et lass med plommer og epler fra mine foreldres to hager i Trøndelag. Etter en uke i Praha roper både plommene og eplene etter videreforedling. Noen av plommene hadde begynt å bli dårlige, og jeg så derfor ingen annen utvei enn å gripe fatt på syltingen. Mamma rådet meg til å gjøre denne jobben en dag jeg skulle være alene hjemme, siden det går en del tid når man sylter plommer. Karius og Baktus sier: "Ikke gjør som mora di sier...", men når fruktene råtner må man gå sine egne veier. Alternativet ble å renske plommene mens vesla sov ute på ettermiddagen, for deretter å renske fersken etter at hun hadde våknet, og tilslutt sylte ferdig etter at hun hadde lagt seg for kvelden. Mamma hadde rett - det tar tid å sylte plommer. Hadde ikke plommene vært nære et sammenbrudd, ville jeg nok hørt på mammas kloke ord, men kjeppjaget av tiden må man gripe stunden.

Valget falt på en oppskrift med plommer og fersken - inspirert av Lars og hans sylteprosjekter. Jeg trålte nettet for oppskrifter, syltet etter beste evne og endte opp med 6 glass ferdig syltetøy. Hvorvidt det smaker fortreffelig vil gjenstå å se i morgen, men hvorvidt jeg derimot er riktig person til å bedømme smaken strides mellom de lærde. Det er muligens ikke beste utgangspunkt å ha en formening om smak og behag når man i realiteten er en beskjeden syltetøyentusiast. Hvem vet - kanskje er dette akkurat det syltetøyet som vil forandre mitt søte liv?

Plomme- og ferskensyltetøy.