Vesla Mia min går...

Hjemme på Stai har høsten kommet med gule blader, regnbyger og mørke kvelder. En tilværelse som kan påvirke humøret i negativ retning - om man ikke evner å se gleden i de små ting. Jeg for min del ønsker høsten velkommen gjennom min datters brune øyne og varme smil. Hun er solen som skinner gjennom regn og snø - den som gir liv og lyst til å møte hver nye dag med håp og drømmer. Vår lille familie lever et godt liv her på Stai - vi har hverandre, naturen og stillheten i vår hule hånd. Sammen er vi sterke nok til å se lyst på livet - selv når mørket lager skygger i hjørnene og verden virker for stor for en liten arbeidsmaur. Lykken er en regnfull søndag tilbrakt i Trollskogen med mann, barn og hund. Dagens runde i skogen var etterlengtet, og selv med tunge støvler og vår mark, var opplevelsen den beste i verden. Jeg er universets heldigste menneske - med tre mirakler i mitt liv.

Det var et gledens øyeblikk å komme hjem til mamma, pappa og Mia min. I går kveld kunne jeg legge vesla for kvelden og hviske inn i øret hennes: "Mamma passer på deg og gleder seg til å våkne opp til en ny dag sammen med deg". Det var etterlengtet å kjenne de små fingrene over ansiktet mitt og se smilet hennes lyse opp rommet når vi koste nesene våre mot hverandre. Ingen kan komme å si at mirakler er sjeldne.

Det mest imponerende var å se min datter ta sine første skritt alene over stuegulvet. I flere måneder har vi trodd at tiden var nær, men det var først i går kveld at hun slapp taket i verden rundt seg og gikk sine første skritt. Det var på egen hånd og helt på eget initiativ. Hun ventet i to uker - mens mamma og pappa var borte - før hun bestemte seg for å ta sine første skritt mot å bli et uavhengig menneske. Det er den mest omtenksomme gaven min skjønne datter kunne gitt meg - muligheten til å få oppleve hennes første skritt over stuegulvet hjemme på Stai.