Sono Records - here we come

Det er tidlig lørdags morgen og klokken viser 04:36. Riksvei 3 ligger åpen foran oss når vi i dette øyeblikk kjører gjennom Østerdalens dype skoger. En og annen trailer møter oss på veien, men de er i fåtall, og det gir en følelse av å være de eneste menneskene våkne i denne delen av verden. På radioen spilles gamle sanger som minner om tider med rotløshet og søken etter egen stil og retning. Stemningen er god, til tross for beskjedne timer med søvn i forkant. Det ligger an til å bli en produktiv og sosial uke i studio.

Den reisende student returnerte til Stai i går kveld, etter en uke i Trondheim uten mann og barn. Aldri har en reise fra nord til sør føltes lengre, og aldri har køen ut fra Trondheim vært større. Det virket som en evighet, og følelsen av å være fanget i en urban trafikkfelle gjorde meg - om mulig - til en enda større tilhenger av distrikts-Norge.  

Når vi etter en time kunne konstatere at Trondheim var fortid og Stai fremtid, måtte jeg så inderlig på do. En Statoilstasjon i utkanten av byen ble redningen, og jeg løp inn på stasjonen i lykke over forløsningens time. Lykken ble dessverre kortvarig da jeg ble møtt med barrikader og informasjon om at mine avfallsstoffer var verdsatt til kroner 10. Når jeg noen minutter senere fikk betalt og entret "The forest of toilets", skjønte jeg fort at mine 10 kr skulle gå til å fremme estetiske toalettopplevelser. Et imponerende og svært frustrerende møte om jeg får si det selv. Hvis jeg har behov for å drite i skauen med musikk i surround, kan jeg like gjerne gjøre det i Trollskogen hjemme med headset på ørene - noe jeg definitivt ikke har planer om å iverksette. Prisen på avfallsstoffer er tydeligvis vurdert til å kunne ha innvirkning på bensinstasjonens gjester, og den rettferdiggjøres med 5 kr avslag i kassen ved kjøp av varer. Det gjorde definitivt min opplevelse av "The forest of toilets" bedre, og jeg konstaterer for meg selv at salgstriksene når nye høyder og blir stadig mer bedritne.

"Gøy med ukulele" korter ned veien over Kvikne.

 

Resten av kjøreturen hjem til Stai gikk som bilturer flest - "Never ending story...nanana nanana nanana". Dagens nyinvestering - "Gøy med ukulele" - holdt tankene mine okkupert over Kvikne, og all distraksjon er god distraksjon hvis tiden går fortere og veien blir kortere . Når jeg endelig kunne runde de siste svingene på østsideveien, kjente jeg hjertet hoppe av glede, og jeg fikk bekreftet at mitt hjem er hos min familie. Vesle Mia min brukte noen minutter på å finne ut om det var jeg eller mormor som var mamma, men når vi la oss for kvelden lå hun tett inntil meg og strøk meg over kinnet. Hun er mitt liv - som jeg vil leve til det fulle og hele. Takk til deg min datter for at du har gitt meg mitt liv.